IKT - en utfordring?

En sentral utfordring knyttet til den stadig økende bruken av IKT i norske klasserom - virker å være å forhindre bruken av IKT i norske klasserom. Paradokset er både underholdende og uløselig. Fra sentrale myndigheter sprøytes det inn enorme økonomiske ressurser på utstyr, kompetanseheving, lisenser, programvare og statlige sentrer for gode intensjoner for å få tatt ut et forventet økt lærings- og motivasjonsfortjeneste hos takknemlige norske elever. Lokalt strever læreren i klasserommet med å få eleven til å bruke verktøyet i skolesammenheng til det som anses for fornuftig læring mens den samme maskinen etter endt skoletid transformeres til en kraftig og avhengighetsskapende underholdningsarena. Å reversere denne prosessen morgenen etter slik at maskin og menneske igjen er klar for skolens samfunnspålagte krav om å utdanne morgendagens helter etter de ulike læreplaners målformuleringer som av eleven oppfattes som konserverende heller enn utviklende; se det er en utfordring for ledere med superevner. 

Og samtidig blir skillet mellom arbeidstid og fritid mindre og mindre tydelig for både unge elever og eldre arbeidstakere mens den virtuelle sosiale arenaen virker å bli mer og mer virkelig og viktig enn real life. Og i den sammenheng representerer skolen bare virkeligheten, den er den ikke. Virkeligheten ligger som kjent utenfor skolen - i det samfunnet som har gitt oss oppdraget om å sørge for å gjøre gagns menneske av de som etterhvert skal innta og inneha alle de funksjonene vi er avhengige av for at tannhjulene skal fortsette å gå rundt. (Riktignok trenger ikke maskinen å være den samme gamle, men tannhjul må den i alle fall ha - om enn i dobbel overført betydning.)

Den største lederutfordringen er det læreren som møter hver gang IKT skal brukes i klasserommet. Og i den videregående skole i dag er PC og mobil allestedsnærværende til enhver tid. For kreves det ikke superevner der du skal være både utforskende, underholdende og grensesprengende samtidig som du skal holde i tøylene og være begrensende og kanskje til og med sanksjonerende? Løsningen - som tilsynelatende virker minst smertefull, og med framtidig størst læringseffekt - som går ut på å la den enkelte elev seile i sin egen innsjø og ta konsekvensene av unødig tidsbruk og feil fokus - selvsagt vurdert fra alle andre ståsteder enn elevens - ved å få lavere måloppnåelse enn potensialet, er etisk og økonomisk uholdbart for både enkeltindividet og storsamfunnet. 

Eller overdimensjonerer vi den betydningen IKT-bruk som hovedkonkurrent til konsentrasjon og fordypning i fag spiller? Var tilstanden så mye bedre tidligere der skjulte lapper ble sendt mellom benkeradene, og fjerne blikk forsvant ut vinduene for kun å vende tilbake da skoleklokka endelig markerte at lidelsen for denne gangen var over? For trenger vi i skolen virkelig å behandle PC-en og andre teknologiske vederstyggeligheter som nettopp det? Er ikke den beste taktikken for å få bukt med en vanskelig motstander, å forstå og begjærlig bruke de farligste og mest attraktive egenskapene til egen fordel slik at fag, kunnskap og kompetanse fortsatt er hovedoverraskelsen mens innpakningen bare øker forventningen og begeistringen? Det eneste som da kreves er bare å henge i med å henge med - kanskje ved å henge out med kidsa.